Det er ingen grunn til å høyakte universet. Universet er som
oss, og som oss får det alt det ber om; kjærtegn, slag,
eksplosjoner. Se på oss; vi klorer oss inn i himmelen. Se
på oss; vi lærer av stjernene hva lys kan bety. Vi vet ikke
forskjell på selvoppholdelse og selvoppgivelse. Ingen kan
fortelle oss hvordan jubel blir til. Vi funkler. Vi brenner. Vi
gyver løs på mørket. Tomrommet i oss forvandler vi til
avsindig ild. Vi trer hud utenpå huden for å beskytte oss;
det gjør oss dobbelt nakne. Som pansrede kjøretøy går vi i
kroppen på hverandre for å glemme at kroppen går i
stykker av seg sjøl. Når vi puster, hører du huden vår
knirke. Når vi svinger pisken, er det kjøttet som dør. Vi er
rasende glede. Vi er lykkelig vrede. Vi sluker lys som sorte
hull, så omdanner vi det til brøl. Vi venter. Vi antesiperer. Vi
triumferer. Vi faller fra hverandre. Vi trøster hverandre sånn
bare undergangen gjør. Sånn himmellegemer lyser. Sånn
jordlegemer lyser. Sånn alt formørkes uavhengig av vår
vilje mens universet står omkring og ler. 

Tekst av Sara Li Stensrud, skrevet som en respons på verket.